Det grønne ordskiftet endres ikke i takt med forskernes faresignaler. Det virker som det mest behagelige.
Etter sensommersolnedgangen i Arendal er det særlig én hovedobservasjon:
Partiene har i liten grad endret budskapet sitt etter FNs dramatiske klimarapport.
Det blir ekstra tydelig når Vedum og Lysbakken går i klinsj og når Bastholm belærer Støre om at klokka tikker på overtid.
Hovedbolken i partilederdebatten handlet om det mest konkrete klimatiltaket partiene på Stortinget minus Sp og Frp er enige om: Co₂-avgiften må økes. Dermed blir all form for forurensing i alle sektorer vesentlig dyrere.
– Det er så mye ord i denne debatten, sukket Bastholm.
– Det [Lysbakken] driver med ødelegger norsk klimapolitikk, sa Vedum.
Klimapolitikken synliggjør brutalt hvor ulikt partiene på venstresiden ser på hvordan «vår tids viktigste utfordring» skal løses.
Det blir ikke enklere for Støre å manøvrere enn det har vært for Solberg å forene Venstre og Frp.
Behagelige muligheter, ikke ubehagelige kutt
For de store partiene er det mest behagelige å snakke positivt om mulighetene som ligger i det nye, spennende, fine næringslivet. Det er mest behagelig å snakke om at klimatiltakene ikke må bli så dyre, smertefulle, urettferdige at de mester legitimitet i befolkningen.
For de små partiene kan ikke klimatiltakene være konkrete nok, kraftfulle nok og komme tidsnok.
De store ville snakke mer om langsiktige muligheter for næringsliv og arbeidsliv, enn kortsiktige behov for kutt.
Høyre, Ap, Sp og Frp snakker gjerne om å bestille nytt kjøkken, ikke hvordan vi skal rydde i boden, billedlig sagt.
Derfor er det forståelig: Klimadebatten trenger håp og konkrete tiltak. I Norge er olje og gass og leverandørindustrien så viktig at å omstille den er viktig.
Derfor er det negativt: En klimadebatt må handle om hva vi skal trappe ned eller slutte med, ikke bare alt vi kan og bør begynne med. Det skal produseres mindre olje og gass i Norge dette tiåret. Det handler ikke bare om parisavtalen, også hva som er økonomisk lønnsomt.
Bak Solvangs dressjakke lå seilskuta oppkalt etter en tidligere arbeidsminister å duppet langs kaia i en by som lenge var blant Norges aller viktigste. På starten av 1900-tallet kollapset byens mektige næringsliv da rederne «fikk problemer med overgangen fra seil- til dampskip», som det heter i leksikonet.
Er det ett sted i Norges land det meste er duket for å snakke om omstilling, behovet for å skjønne når ting tar slutt og noe nytt begynner, så er det her.
Mye på spill
Debatten bar preg av tente og spente partiledere ved inngangen til oppløpssiden av valgkampen. For Melby og Listhaug var det første gang i partilederdebatt. For Ropstad er det første gang han leder KrF i en stortingsvalgkamp. For Støre er det hans siste sjanse til å bli statsminister, mens det er Vedums første forsøk. For Solberg handler det om å snu en trend for å fortsette å være det. Bastholm og Moxnes kjemper for å løfte partiene sine over sperregrensen. Lysbakken kan gjøre SV til et regjeringsparti med en stortingsopposisjon til venstre for seg for første gang.
Mye står på spill. Denne valgkampen vil nok en gang rekordmange forhåndsstemme. Da blir det ekstra viktig for partilederne å gi partiet positiv omtale som kan gi en flyt inn i valgkampen og motivasjon for alle partimedlemmene.
Fikk frem forskjellene
Sendingens mange oppstykkede dueller viste tidvis frem ytterpunkt mellom partier som er tydelige motpoler, men forskjellene kommer også frem blant partier som tilsynelatende tenker ganske likt.
Senterpartiet og Høyre er uenige om politireformen. Rødt og KrF er det om kontantstøtten. Senterpartiets alternativ til politireform er vanskeligere å få konkretisert enn Rødts alternativ til kontantstøtten, for å si det slik.
Ap og Høyre ønsker en debatt om privatiseringen i helsevesenet. Begge partier mener «privatisering» eller «frihet» viser ideologiske forskjeller i praktisk politikk. Støre og Solberg var gode på å få frem denne forskjellen.
Men politikk er ikke bare et spørsmål om for eller mot, ofte kan hvordan-spørsmål synliggjøre like store forskjeller.
Klimapartiene Venstre og MDG er uenige om oljepolitikken. MDG og SV vil ha en klimabelønningsordning, men med litt ulikt prinsipp.
Den mest opphetede duellen, var likevel duellen om nullutslippssoner mellom Lysbakken og Vedum.
Og den duellen kan fort bli gjentatt i et møterom med Støre til stede etter valget.
