FOTO: Matt Palmer/Unsplash

Det verste ligger foran oss

Klimaendringer skaper og vil fortsette å skape en grunnleggende følelse av eksistensiell krenkelse.

Klimaordskiftet er til tider hardt, uforsonlig og apokalyptisk. Det er likevel fristende å benytte en klassisk frase: «You ain’t heard nothing yet». For med Extinction Rebellion i foajeen på Olje- og energidepartementet og det grønne skiftet som brekkstang i årets stortingsvalg, kan vi konstatere at også Norge nå er å regne som et «risikosamfunn».

Begrepet risikosamfunnet («Risikogesellschaft») kan føres tilbake til den tyske sosiologen Ulrich Beck (1944–2015). I en av sine siste artikler beskrev han klimakrisen som en systematisk ødeleggelse av fundamentale rettigheter for borgere av verdenssamfunnet, og at de sosiale og ideologiske konsekvenser av klimaeffektene derfor ikke kunne overdrives. I Becks hjemland har klima lenge vært en allmenn politisk så vel som ideologisk kampsak.

Beck bifalt politiske aksjonsformer utenfor etablerte institusjoner, og han var skeptisk til risikoanalyser og samfunnsøkonomiske utredninger fordi han mente disse som oftest er manipulerte og styrt av staten og kapitalinteressene. Han understreket at disse ukonvensjonelle reaksjonsformene på ingen måte handler om revolusjonære tendenser, idet en revolusjon har et spesifikt formål drevet av ideologi, verdigrunnlag, militære interesser og/eller doktriner. Ei heller handler det om den konstante, stabile utviklingen som vi kaller evolusjon.

Klimaendringer og tilhørende klimarisikoer vil endre sosiale sammensetninger av klasser og sosial og kulturell ulikhet.

Klimakrisen kan ifølge Beck forstås som en uforutsigbar «forvandling» av verden der det dramatiske ligger i at ingen av oss vet hvordan og når «forvandlingen» ender. Beck var fortvilet over «gammeldagse» politiske reaksjoner på disse nye utfordringene, og det er derfor ikke vanskelig å forestille seg hva han ville ha sagt om oljeutredningene som har fått mye av den politiske oppmerksomheten her i Norge.

I norsk sammenheng var Beck forut for sin tid da han beskrev den positive sosiale og ideologiske sprengkraften klimarisikoene representer. Han omtalte konsekvensene av klimarisikoene som «emancipatory catastrophism» – forstått som «frigjørende tenkning som oppstår på grunn av ideer om katastrofer». Slik «frigjørende katastrofementalitet» betyr at forventningene om global katastrofe endrer våre normer og oppfatninger om hva menneskelig eksistens og sivilisasjon er; det forårsaker antropologiske sjokk og fører til sosial katarsis – det vil si en global kollektiv moralsk renselsesprosess.

Klimaendringer og tilhørende klimarisikoer vil endre sosiale sammensetninger av klasser og sosial og kulturell ulikhet. For eksempel vil den geografiske plasseringen av folks hjemsted forsterke andre ulikheter. Fattige mennesker som blir fordrevet fra sine hjem på grunn av stigende havnivå eller tørke vil sannsynligvis oppleve en dramatisk forverring av sine (allerede svekkede) levekår. Flukten kan frata dem tilgang på offentlige tjenester slik som utdanning og helsetilbud, og forpurre deres (muligens allerede svekkede) demokratiske rettigheter.

Samtidig forblir gjerne levestandarden upåvirket for mennesker som med sitt (over)forbruk har bidratt til klimaendringene som forårsaker havnivåstigning og mer tørke.

Extinction Rebellions aksjon hos Olje- og energidepartementet handler om så mye mer enn sivil ulydighet.

Den danske avisa Information pekte nylig på hvor mye penger det norske folk med Oljefondet har på bok, og appellerte til vår global-moralske samvittighet i sin oppfordring til fundamentale endringer i Norges klimapolitikk. Samvittigheten er muligens den eneste motivasjonen vi har, idet få nordmenn frykter redusert levestandard som en direkte konsekvens av klimaendringene. Når det er sagt, vil stadig flere innbyggere i Norge bli eksponert for ekstremvær som orkaner og voldsom nedbør og naturkatastrofer forårsaket av slikt vær, slik som flom, jordskred og fjellskred.

I Gjerdrum strever fortsatt mange med å finne tilbake til en normal hverdag etter det dramatiske jordskredet som sist romjul krevde 10 menneskeliv. I tillegg til traumene som er skapt av dødsangst og opplevelsen av å se sitt hjem forsvinne i leirmassene, gnager nok vissheten om at katastrofen kanskje kunne vært unngått – blant annet gjennom større bevissthet rundt endringer i jordsmonnet på grunn av flomvann, og sterkere søkelys på klimarelatert samfunnssikkerhet og beredskap. I Rauma kommune lever mange fortsatt i uvisshet om risikoen for skred fra fjellet Mannen, og i Jølster og på Osterøy sørger fortsatt familier etter å ha mistet en nær i «uforutsette» jordskred. Klimaendringer skaper og vil fortsette å skape en grunnleggende følelse av eksistensiell krenkelse.

Samtidig som naturkatastrofer rammer mennesker på tvers av «gamle» sosiale og geografiske skillelinjer, endrer klimakrisen de tradisjonelle grensene mellom nasjonalstater. Paris-avtalen fra 2015 er et eksempel på hvordan politiske ledere tvinges til å heve blikket og jobbe internasjonalt for å legitimere sin makt blant egne velgere. Statsledere som kun er opptatt av sitt eget lands velferd, mister ikke bare internasjonal respekt. De blir oppfattet som uvitende og deres lederstil anses som «utgått på dato». Det er derfor Extinction Rebellions aksjon hos Olje- og energidepartementet handler om så mye mer enn sivil ulydighet.

Konfrontasjonen gjenspeiler hvordan unge voksne i Norge opplever å ha mer til felles med unge voksne i Spania, Japan og Sør-Afrika enn med eldre voksne i eget land. Klimakrisen visker ut gamle grenser når det gjelder politisk tilhørighet, etisk bevissthet og solidaritet, og den krever nye verdenskart. Beck beskrev hvordan unge voksne opplever seg selv som vitner til ødeleggelsene forårsaket av tidligere generasjoners «moderniseringsprosjekt», og beskriver deres politiske identitet som kosmopolitisk. De forenes om én kampsak: Klimakrisen. Deres virkelighetsforståelse er dermed global mens deres stemmeseddel fortsatt leveres lokalt.

Klimaendringene endrer hvordan vi tenker om verden, og hvordan vi forholder oss til vår egen hverdag.

I tillegg til å endre vår oppfatning av nasjonen og staten, vil den klimarelaterte «verdensforvandlingen» påvirke normer, lover, markeder og teknologier. Under pandemien har digitale kommunikasjonsverktøy blitt allemannseie, og dette senker en allerede nedadgående terskel for å utveksle meninger og ideer med venner i andre land og på andre kontinenter. Internett og demokrati har i flere sammenhenger vist seg å være en tveegget kombinasjon fordi politiske budskap fremmes, fordreies og undergraves på én og samme tid.

Denne utviklingen har lenge vært en verkebyll for nasjonale kontrollorganer og lovgivere. Stilt overfor et samfunn av kosmopolitiske velgere som krever at klimakrisen blir håndtert på internasjonalt nivå, vil nasjonal håndtering komme til kort. Internasjonalt samarbeid vil med andre ord få stadig større betydning for styringen av Norge.

Klimaendringene endrer hvordan vi tenker om verden, og hvordan vi forholder oss til vår egen hverdag. Sosiale klasser blir for eksempel definert etter hvilke risikoer de er eksponert for, og ikke lenger bare etter inntekt og utdannelse. Risikosamfunnet skiller mellom dem som produserer risikoene og dem som blir eksponert for risikoene. Men etter hvert som risikoene blir stadig mer globale og konsekvensene øker i omfang, vil vi alle til syvende og sist bli rammet.

I det moderne klimarisikosamfunnet går vi dermed fra rasjonell kapitalisme til risikokapitalisme. Det siste omtalte Beck som «selvmordskapitalisme», noe som kan tolkes i retning av at risikosamfunnet gjennom klimaendringene til slutt endelig undergraver hele det kapitalistiske system og omformer det.

Foreløpig vet vi lite om hvordan disse endringene konkret kommer til å se ut, hvordan de skal organiseres, og hvilke praktiske konsekvenser omveltningene kan få, politisk, sosialt og kulturelt. Noen vil også hevde at Beck tok vel hardt i. Men at vi nå er inne i en fase der verden er i grunnleggende forandring, er vanskelig å argumentere imot. Klimarisiko er krevende for styringen av samfunnssikkerheten. Klimaendringene krever strategier og tiltak som tar hensyn til kompleksiteten og usikkerheten på både lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå.

I risikosamfunnet kan det oppstå en tilstand der argumenter basert på følelser og frykt vinner over rasjonell kommunikasjon og dialog.

De aller fleste av oss har et ønske om å leve et liv beskyttet mot farer og trusler vi ikke kan kontrollere eller velge frivillig. FNs klimapanel beskriver langt på vei klimaendringene som en ukontrollerbar og ufrivillig trussel. I risikosamfunnet kan det oppstå en tilstand der argumenter basert på følelser og frykt vinner over rasjonell kommunikasjon og dialog.

Håndteringen av klimarisiko krever både fag og politikk. Norge står overfor mange realpolitiske veivalg. Becks samfunnsanalyse er en tung påminnelse til politikere, interesseorganisasjoner og fagmiljøer om viktigheten av fakta, saklige diskusjoner og kritisk refleksjon. Som innbyggere i klimarisikosamfunnet bør vi ta unge voksnes politiske bevissthet på alvor og innse de internasjonale implikasjonene av nasjonale politiske prioriteringer. Det er nemlig god grunn til å tro at «the worst is yet to come».