Spørsmålet streifer ofte forbi. Sjelden spør folk i sinne. Enten er de oppgitte eller genuint nysgjerrige.

Dagens politiske landskap er ikke i stand til å ta tilstrekkelig nødvendig handling for å unngå katastrofale følger. Det er ingen dommdagsprofeti, men en empirisk faktualitet forankret i vitenskapelig konsensus. Vi lever i et samfunn hvor regjering etter regjering skal «utvikle» oljeindustrien samtidig som FNs generalsekretær sier FNs siste klimarapport må være dødsstøtet for fossile brensler. Grensen for hva vi kan forbrenne innenfor Parisavtalen sitt mål om 1,5 grader er nådd om sju år med dagens utslipssnivå, men vi skal ha oljeproduksjon fram til 2070.

Vi unge blir skremt. Vi tar inn alvoret og blir forbannet over at kortsiktig materiell overflod prioriteres over vårt felles livsgrunnlag. At overflod og ytterligere vekst settes foran planetær og menneskelig helse. Vi – i vår egen rasjonelle vekstorienterte samfunnsforståelse – fortrenger vår vold mot naturen, dyrene, framtidige generasjoner og dagens mest vanskeligstilte fordi fortrengning er eneste måte å holde ubehaget langt borte.

SE SAMTALE MED JONAS KITTELSEN:

Vi samler ungdommer, klimaaktivister, industritillitsvalgte, forskere og næringslivsfolk møtes til en annerledes debatt om vår tids store spørsmål: Klimakrisa. Splitter klimasaken generasjonene? Og hva må gjøres?

Her ligger en sentral kilde til generasjonsgapet: trygghet. For den eldre garde er det eksisterende system – en vekstorientert økonomi med olje som motor – kilden til trygghet. Den skaper jobber og kontinuitet i vår hverdag. For meg – og mine jevnaldrende – er det samme systemet kilden til ekstrem bekymring. Irreversible temperaturøkninger og kollaps av økosystem vil kunne true vårt demokrati, verdensøkonomien, global sikkerhet og mattilgang. FN anslår for eksempel at i 2050 vil seks milliarder mennesker oppleve vannmangel.

Min påstand er at de unges trygghet bør prioriteres over de eldre sin trygghet. Ikke fordi vi er viktigere, men fordi vår utrygghet er mye mer fundamental og irreversibel. Vi kan skape nye tryggheter i vår kommende grønne omstilling for de eldre. Den omstillingen vil være ubehagelig for mange, men ubehag er ingenting sammenlignet med konsekvensene av å sitte stille.

Så sett deg i mine sko. Du har fordypet deg i forskningsgrunnlaget og ser det enorme gapet mellom vitenskapelig kunnskap og politisk handling. Hva velger du å gjøre? Du tar nye miljøvennlige hverdagsvalg, men kjenner raskt på at individuelle løsninger kun er en dråpe i havet. Du melder deg inn i en organisasjon, finner fellesskap, mening og påvirkningsmuligheter, men føler samtidig at organisasjonspåvirkning går for tregt. Demonstrasjon blir neste steg, men funderer instinktivt på hvilken forskjell det egentlig gjør å samle et par tusen utenfor Stortinget. Avmakten innhenter én.

Her mener jeg Extinction Rebellion (XR) er viktig. Ikke som en endelig løsning på klima- og naturkrisa, men som et supplement til miljøbevegelsen. Vi i XR er vår tids varslere. Vi setter oss fredfullt ned og varsler om hva som kommer hvis kursen ikke endres radikalt. Ikke-voldelig sivil ulydighet er demokratiets siste påvirkningsmulighet og har historisk vist seg å være det mest effektive for rask og fredfull samfunnsendring. Som er akkurat det vår samtid trenger.

La oss ta et eksempel. 23. august gikk 19 ungdommer fra XR Ung inn den åpne inngangsdøren til Olje- og Energidepartementet, vi satte oss fredfullt ned på gulvet og sa: Vi protesterer. Vi vil ha en levelig og rettferdig framtid. Stopp oljeletingen. Aksjonen ble møtt med enorm interesse; over 15 intervjuer fra inn- og utland tok jeg samme dag og ledende politikere som Hansson, Listhaug, Melby eller Bru stilte opp til intervju for å kommentere aksjonen. XR ble nevnt i over 400 nyhetsartikler i ukene etter og diskuteres fortsatt blant filosofer, jurister og rundt middagsbordet.

Hva hadde skjedd hvis vi ikke brukte sivil ulydighet? Svaret er selvsagt: vi hadde blitt ignorert. Hadde vi stått utenfor med plakater utenfor Olje- og Energidepartementet slik vi har gjort i tiår ville verken departementet eller media brydd seg. Det er den harde realitet. At vi gikk inn en åpen inngangsdør endret alt.

Dette er kjernen i hvorfor fredfull sivil ulydighet er nødvendig i vår tid. Sivil ulydighet handler ikke om å bryte loven, sivil ulydighet handler om å skape en tap-tap situasjon for en institusjon eller et selskap som bedriver en diskriminerende eller destruktiv praksis. Altså skapelse, å skape situasjoner som flytter det politiske landskap nærmere nødvendig handling og setter klima- og naturkrisa øverst på agendaen. I denne skapelsesprosessen ligger enorm makt fordi makt ligger hos folket – i vårt daglige samtykke til samfunnet. Hvis en liten masse trekker sitt samtykke på strengt ikke-voldelige vis, rommer det en voldsom kraft som overgår alle påvirkningsmuligheter innenfor det etablerte. Med en ekstrem kort tidshorisont trenger vi slike konstruktive krefter til å flytte og radikalisere det politiske landskapet mot den vitenskapelig konsensus. Derfor er XR så viktig i vår tid.