Jeg heter Arild. Jeg er 43 år og jobber med programvareutvikling og maskinlæring. Forrige mandag satt jeg 10 timer på glattcelle, for å ha sperret trafikken i Karl Johans gate i Oslo.
Jeg må betale et forelegg på 17.000 kroner, og jeg har ikke lenger et plettfritt rulleblad. Da jeg satt alene på cella fikk jeg tid til å tenke gjennom det jeg hadde gjort.
Jeg angrer ikke på at jeg brøt loven.
Les også: Klimaaksjonister lenket seg fast i Oslo sentrum – over 30 innbrakt
Jeg var med på Extinction Rebellion sin aksjon, der flere gater ble blokkert med bannere og aktivister som hadde låst seg sammen til hverandre. Forbipasserende kunne se bannere med budskapet: «Oljealderen er over, grønn omstart nå!» og «For deg og fremtidige generasjoner».
I løpet av dagen ble over 50 personer arrestert, og jeg var en av dem.
Målet var selvsagt ikke å forstyrre vanlige folk. Målet var å få myndighetene til å handle i klimapolitikken. Vi i Extinction Rebellion benytter sivil ulydighet for å sette klimakrisen og det økologiske sammenbruddet øverst på dagsorden, der det hører hjemme.
Ifølge WHO dør 150.000 mennesker hvert år som følge av klimaendringene. Mange flere sendes på flukt. Norsk olje og gass står for 1,4 prosent av de global utslippene.
Det er lett å argumentere for at norsk olje fører til at mennesker dør og må flykte.
Jeg håper aksjonen kan få politikere, media og folk flest til å prate om konsekvensene av norsk oljepolitikk. Norsk olje er verken ren eller bra for klimaet. Norsk olje dreper og sender mennesker på flukt. Norsk olje rammer de som har bidratt minst til problemene.
En million arter er truet av utryddelse. Bestandene av ville virveldyr har gått ned med 68 prosent siden 1970. Med dagens politikk vil jorden bli 3 til 4 grader varmere om 80 år.
Naturens økosystemer er i ferd med å bryte sammen, men norske myndigheter vil ikke gi slipp på målet om evig vekst. Klimaendringene eskalerer, men myndighetene vil ikke kutte i norsk oljeproduksjon.
Når naturen dør, da dør vi med den. Hva sitter vi igjen med da? Ønsker vi en fremtid der vi er fattige på alt annet enn penger?
Jeg er ingen pøbel. Jeg er ingen ekstremist.
Kommentar: «Koronakrisa er over. Nå venter katastrofen»
Jeg er en vanlig person som er skremt av myndighetenes mangel på handling. Norge når verken klimamålene eller naturmålene vi har satt oss. Politikerne respekterer ikke internasjonale avtaler de selv har signert. Politikerne sier de lytter til vitenskapen, men det blir mer og mer tydelig at de ikke tar den på alvor.
Når alle prater, men ingen handler, da forsvinner håpet. Jeg har kjent på sinne og fortvilelse. Jeg satte meg ned i gaten fordi ingenting annet ser ut til å fungere. På mandag var vi mange som gjorde det samme. Da kjente jeg igjen et håp.
På en av bannerne sto det «Beklager bryderiet, men vi prøver å redde verden», og vi mener faktisk det. Ikke-voldelige sosiale bevegelser har endret samfunnet før, og kan gjøre det igjen.
Jeg tror tanken på opprør er fjern for mange i Norge.
Det var den for meg også. Vi nyter alle godt av seiere som sosiale ikkevoldelige bevegelser har oppnådd før oss. I dag har vi streikerett og stemmerett. Vi har like rettigheter, uansett kjønn, legning og etnisitet. Det har ikke alltid vært slik. Noen har kjempet en kamp før oss, med ikkevoldelig motstand og sivil ulydighet.
Samtidig som aksjonen foregikk var det busstreik i Oslo.
De som streiket forstyrret trafikken for å få gjennom sine krav. Bussjåførene satte seg ned for å få høyere lønn, vi gjorde samme for en levelig fremtid. Jeg støtter fullt og helt sjåførenes rett til å streike. Likevel lurer jeg på: Hvorfor er det slik at det første er en rettighet, men det andre er en forbrytelse?
Når mennesker dør på grunn av norsk olje, da har demokratiet sviktet. Når de unge og de som enda ikke er født arver en utarmet jord, da har demokratiet sviktet også dem.
Sivil ulydighet er en del av demokratiet.
Les også: – En modell basert på konkurranse skaper i tillegg til vinnere, ulikhet og mange tapere og fattige
Sivil ulydighet har lang tradisjon i Norge, og har vist seg å være et effektivt middel når mye står på spill, og når urettferdigheten blir for stor. Når demokratiet svikter, da må vi kreve at demokratiet styrkes, slik at også de uten stemme blir hørt.
Under Alta-aksjonene ble 800 aktivister arrestert på en dag. Motstanderne klarte ikke å hindre vannkraftutbyggingen, men aksjonene førte til en ny bevissthet rundt samenes rettigheter. Noen år senere ble Sametinget opprettet. Det viser hvordan sivil ulydighet kan styrke demokratiet, når demokratiet svikter.
Nå krever Extinction Rebellion at demokratiet på nytt styrkes, slik at det kan håndtere krisene vi står ovenfor.
Vi krever at myndighetene skal lytte til folket, gjennom å sette ned et borgerråd for klima og natur. Medlemmene skal være vanlige folk som er valgt ut ved loddtrekning. Rådet skal lytte til både eksperter og hverandre, og komme til enighet om ny politikk. Denne formen for deltakende demokrati har vært benyttet i en rekke land, og resultatet har vært gode, samlende løsninger på konfliktfylte saker.
Jeg lot meg arrestere for å vise ikkevoldelig motstand mot et system som holder stø kurs. Nå er normalen selve problemet. Det var derfor jeg satte jeg meg ned i gaten, og nektet å flytte meg.