Jeg applauderer ikke, Erna

Norge er medskyldig i at vi kommer til å rase forbi 1,5-gradersmålet.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg sitter på kne midt i Oslo sentrum, har øynene lukket og er halvnaken. Virkeligheten rundt meg forsvinner, jeg føler meg sårbar og småfryser. De neste minuttene kommer det til å skje arrestasjoner, såpass mye vet jeg.

Da jeg åpner øynene, ser jeg politisperrebånd og kameraer. Jeg føler meg utenfor meg selv.

Mandag 21. september fikk jeg helt «olje» over meg foran Olje- og energidepartementet, under en fredelig aksjon med Extinction Rebellion. Fordi jeg føler at det er min moralske plikt til å handle. Nå.

Vi befinner oss i en akutt klima- og økologisk krise, men våre politikere er handlingslammede. Med denne performancen ville jeg vise hvor sårbare vi mennesker er, og naturen som helhet. Vi står nakne foran krisen.

Erna Solberg sa at jeg burde tørke av meg oljen, og heller applaudere regjeringens planer. Men nå spør jeg statsministeren: Hva skal vi gjøre, da?

Når den norske regjeringen fremdeles ikke synes å ha forstått alvoret, og ikke gjør de nødvendige, gjennomgripende tiltakene i denne krisen som kommer til å ramme absolutt alle?

Les også

Dette utslippet må bort hvis Bergen skal oppfylle klimamålene

Menneskeheten har det siste århundret beveget seg stadig lenger vekk fra naturen, og på mange måter koblet seg fra den. Naturen skal være der for oss når det passer, men forsvinner fort, om det ikke er så beleilig.

Nylig gikk jeg tur i nabolaget, og jeg ble opprørt over synet som møtte meg. Gravemaskiner, steinblokker, jordmasser. Ødeleggelse. Igjen et lite stykke Norge som blir borte for godt.

I løpet av mine seks år i Bergen har større grøntarealer forsvunnet – hele hager, ærverdige trær, men også fjell som respektløst sprenges vekk. Alt dette fordi det skal bygges leiligheter, næringsparker, veier ... Vi lever fortsatt i en verden hvor evig vekst er idealet. Følgen er at vi mister mange arter og uerstattelige økosystemer i rekordfart, ikke bare her, men i hele verden.

På hundre år har Norge mistet halvparten av sine villmarksarealer, og pr. 2018 er det kun 11,5 prosent villmarkspreget natur igjen. Den globale populasjonen av virveldyrarter har stupt med 68 prosent.

Vårt forbruksmønster og vår arealbruk er den viktigste grunnen til at arter utryddes, og at store naturverdier går tapt. Stadig flere innser at slik kan det ikke fortsette, noe vindkraftmotstanden her til lands er et kraftfullt eksempel på. Naturen som blir borte, får vi – og de som arver jorden etter oss – aldri igjen.

Les også

Det startet med olje og gass. Nå er de kåret til verdens mest bærekraftige selskap.

Vårt moderne syn på natur og hvordan vi som allmektige mennesker kan bruke og utnytte den, holder på å ødelegge oss selv. Innenfor vårt nåværende økonomiske system, skal alle naturressurser utvinnes. At de er ufornybare og endelige, at utvinningen går på bekostning av medmennesker, medskapninger og miljøet, tar vi med på kjøpet. Vi lever tross alt nå, og det er penger å tjene.

Mange ser på naturen som en bruksgjenstand, som noe som alltid kan tilpasses våre behov. Jeg ser et hjem til millioner av skapninger, kanskje usynlige for oss, men som vi ikke ville klart oss særlig lenge uten. Det er stille, men det yrer av liv.

Vi mennesker har makten til å ta livet av utallige levende vesener på et blunk. Vi har makten, men vi har også et valg, alltid.

Les også

Regjeringen vil realisere CO₂-fangst ved Norcems sementfabrikk i Brevik

Det er nå handling må til. Norge har råd til å være et foregangsland og vise at en grønn omstart er mulig. Som syvende største CO₂-eksportør i verden, har Norge et særskilt ansvar. Med den nåværende norske oljepolitikken, der det stadig deles ut nye letelisenser, og hvor statsministeren sier at «den som skal slukke lyset på norsk sokkel, ennå ikke er født», er Norge medskyldig i at vi kommer til å rase forbi 1,5-gradersmålet innen få år.

Derfor velger jeg å gjøre opprør. Fordi systemet vi lever i, er i ferd med å ta fra oss det mest dyrebare vi og alle medskapninger har: livet på denne jorden. Jeg vil stå opp for den forsvarsløse naturen.

Jeg er med i Extinction Rebellion fordi jeg i alle fall vil ha prøvd å endre kursen. Det er min moralske plikt å handle, og ikke-voldelig sivil ulydighet er siste utvei.

Jeg godtar ikke at vårt samfunn ikke gir natur en egenverdi, for det har den. Vi mennesker er en del av naturen. Ødelegger vi den, ødelegger vi oss selv.

Vi er sårbare som enkeltindivider, men når vi står sammen, er vi sterke. Tiden for å stå opp for naturen er nå, og det haster. Bli med. Gjør opprør for livet.